| “Tannforsikring / Tannhelseforsikring” engasjerer både tannleger og pasienter. Samfunnet (myndighetene) har også en interesse i av at innbyggerne får trygge og pålitelige forsikringsordninger som er redelige og som følger de lover, forskrifter og bestemmelser som er forutsetning for tiltak som angår mange.
Logistikken blir derfor stor og uoversiktlig for den som engasjerer seg, og Tannhjulet har valgt å ha én startside der de forskjellige artikler og tiltak kan vises tydelig. |
Hva skal vi si til pasienten?
Først og fremst må den norske tannlege ta inn over seg at tannhelseforsikringer i en eller annen form er kommet for å bli: De er ikke døgnfluer.
I Europa og USA kjenner vi til at Dental Insurance er big business for flere, og mangfoldet og investeringene tyder på at denne type forsikringer heller ikke er overflødige.
Hvis den norske tannlege nå omtaler tannhelseforsikringer som unødvendige, overflødige, uetisk og mye annet; hvorfor går flere fagforeninger, flere LO-forbund og enkeltforetak inn og anbefaler medlemmene sine å tegne tannhelseforsikringer? Vi har hørt om bedrifter som tegner felles avtale for sine ansatte – som et felles gode i et firma som går godt.
Det kan selvfølgelig være at prisen er så billig at det MÅ se attraktivt ut, men likevel skal avtaler og penger flyttes: Store sammenslutninger gjør gode kjøp og tannhelseforsikringen får større volum.
Pasientene våre fortjener at den norske tannlege har respekt for at pasientene kan gjøre kloke valg på egen hånd, basert på en av de ubehagelig opplevelsene DE har i møte med tannlegen: Prisen.
Har vi en annen opplevelse enn pasientene våre angående pris? Tannlegene mener at et par tusen for en stor fylling er økonomisk fundert, mens pasienten har lett for å tenke at for 30 minutters arbeid er det søren så god timebetaling. Det er dette skisma i forståelse for hva tannlegen mener er bedriftsmessig riktig og hva pasienten opplever som dyrt, at forsikring, staten eller en annen tredjepart ønskes på banen. Det er tross alt mange tannleger som også ønsker mer statlig finansiering, i en eller annen form. Det har blitt dyrt å drive praksis. Forsikring er noe vi tegner for å redde oss ut av de store kriser. Men noen opplever små kriser som store, og når vi ser at SSB forteller at den vanlige borger ikke klarer å reise kr. 10.000 sånn raskt på labben, da må vi forstå…
Vi har også et befolkningssegment som skal endre utseende og tenner. Misnøyen med eget utseende brukes kynisk i reklamen
For det er en verden der ute som kommer hit – uansett. Internett, fagsider, dentalklinikk websider og sosiale medier: ALT dette har våre pasienter kunnskap om. Og eksempelvis, til tross for tannlegestandens – og Helsedirektoratets advarsler om feilbehandling, overbehandling og smitterisiko: Flere pasienter reiser på tannturisme. Hjem til Norge med store glis og «sparte penger» på noe de fleste tannleger ikke hadde utført i Norge.
Burde vi som stand tenke at forsikring kan være til det beste både oss og pasientene? Kanskje vil tannturismen miste sin økonomiske fordel, hvis forsikring enten senker regningen, eller på mer nøytral måte avviser behandlingen?
Vi må kvitte oss med egen forutinntatthet, og oppleve pasientens følelse. Forklare på pasientens språk ut fra pasientens forutsetninger hva som er og kan være en fordel ved tannhelseforsikring – og hva som er og kan være en ulempe. IKKE negativ og nedlatende fortelle hvor dumt det kan bli:
Pasienten hater det.
“Ting er som de er og blir som de blir”
(Ref. 100-åringen som hoppet ut av vinduet)
