Merverdiavgiftsforholdene for norske tannteknikere

Ordinær drift i eget tannteknisk laboratorium

Siden tannteknikeres omsetning av egenproduserte tanntekniske produkter iht. mval. § 3-2 femte ledd er unntatt fra loven, skal virksomheten ikke registreres i Merverdiavgiftsregisteret. Det skal følgelig ikke beregnes merverdiavgift av salget og det vil heller ikke foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift etter mval. § 8-1. Inngående avgift på materialinnkjøp kan følgelig ikke løftes av og blir dermed en utgiftspost som blir viderebelastet kundene (normalt tannleger) gjennom tannteknikerens prissetting. Dette innebærer at avgiftsunntaket for tanntekniske produkter i realiteten vil begrense seg til tannteknikerens arbeidsinnsats. Dette betyr igjen at avgiftsbelastningen blir den samme enten de tanntekniske produkter kjøpes fra selger i Norge eller importeres, jf. nedenfor under omtalen av mval. § 4-11.

Norske tanntekniske laboratorier som setter bort deler av produksjonen til andre

Avgiftsunntaket for tannteknikere forutsetter at de hovedsakelig omsetter egenproduserte tanntekniske produkter. Dette er praktisert slik at videresalg av innkjøpte/importerte produkter ikke må overstige 20 %, jf. F 11. september 2001 og F 25. mai 2005, se også Merverdiavgifthåndboken 7. utgave kapittel 3-2.6.

Dersom tannteknikerens omsetning av fremmedproduserte tanntekniske produkter ikke holder seg innenfor 20 % grensen, vil han anses for å drive ordinær avgiftspliktig vareomsetning med plikt til å la seg registrere i Merverdiavgiftsregisteret og plikt til å svare avgift av hele sin omsetning.

Vi er imidlertid enig i at en forbigående og tidsbegrenset overskridelse av 20 % grensen som skyldes ekstraordinære omstendigheter slik som sykdom, brann i laboratorium mv., ikke behøver å diskvalifisere fra avgiftsunntaket i mval. § 3-2 femte ledd. Hva som i denne forbindelse er akseptabelt, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Innførsel av tanntekniske produkter fra utlandet

Vi er enig i at det ikke spiller noen rolle i forhold til 20 % grensen for salg av fremmedproduserte tanntekniske produkter, om disse kjøpes fra norsk selger eller importeres.

Etter mval. § 4-11 tredje ledd er beregningsgrunnlaget for innførselsmerverdiavgiften materialandelen dersom denne er særskilt fastsatt. Dette medfører lik avgiftsbelastning for norskproduserte og utenlandske tanntekniske produkter.

Dersom verdien av den importerte vare er ubetydelig, dvs. under kr 200, er varen etter mval. § 7-2, jf. tolloven § 5-9-1, fritatt for avgift i sin helhet, jf. Merverdiavgiftshåndboken 7. utgave kapittel 7-2.3.

Utenlandske tanntekniske laboratorier som har omsetning i Norge av produkter de har produsert i utlandet

Dersom et utenlandsk selskap har omsetning i Norge via et NUF eller avdeling/fast driftssted i Norge av egne tanntekniske produkter fremstilt i utlandet, gjelder de samme regler som for norske produsenter. Vi viser til det som er sagt ovenfor.

Import av tanntekniske produkter – grensen mellom egenproduksjon og fremmedproduksjon i relasjon til 20 % regelen

Vi er ikke enig i Deres påstand om at et tannteknisk produkt er egenprodusert dersom videreforedlingen som utføres av den norske tanntekniker på den importerte vare, utgjør mer enn 5 % av varens salgsverdi. Dersom egeninnsatsen bare så vidt overstiger 5%, er det etter vanlig språkbruk verken naturlig å karakterisere det tanntekniske produkt som egenprodusert eller de importerte varer som råvarer eller halvfabrikata. Det vil for eksempel være tilfellet dersom den norske tanntekniker bare foretar en mindre fargekorreksjon på en krone eller bru eller mindre tilpasninger. Man kan m.a.o. ikke benytte analogisk 5 % reglen i mval. § 8-2 tredje og fjerde ledd som unntar fra forholdsmessig fordeling inngående avgift på fellesanskaffelser til bruk hhv. innenfor og utenfor loven, dersom omsetningen innenfor eller utenfor loven er ubetydelig, dvs. 5 % eller mindre av totalomsetningen.

Hvorvidt et tannteknisk produkt er egenprodusert eller ikke, vil bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Noen sjablonregel finnes ikke på dette området. Det naturlige utgangspunkt vil være alminnelig språkbruk. Man må dessuten korrigere for ulikt kostnadsnivå i det utenlandske produsentlandet og i Norge. En slik korreksjon er nødvendig for at man skal få sammenliknbare størrelser, altså kunne vurdere hvor stor del av salgsverdien som kan tilbakeføres til hhv. den norske tanntekniker og den utenlandske produsent.

Agentvirksomhet

Agenten driver mellommannsaktivitet/formidlingsaktivitet. Han etablerer kontakt mellom produsenten av de tanntekniske produktene og kundene, som normalt vil være tannleger. Han vil ikke selv være part i salgsavtalen. Omsetningen vil være provisjonen han mottar fra produsent/selger. Denne vil i utgangspunktet være avgiftspliktig. Vi er imidlertid enig i at provisjonen ikke utløser avgiftsplikt dersom oppdragsgiver er en utenlandsk produsent, da tjenesten må anses fjernleverbar og følgelig fritatt for avgiftsplikt etter mval. § 6-22 annet ledd.

Når det gjelder grensen mellom agentvirksomhet og vareomsetning, har Høyesterett i saken vedrørende Pantekk AS (Artinorway AS) (Rt. 2008 side 410) redegjort for sitt syn på grensedragningen og hvilke momenter som er relevante. Vi er enig i at utgangspunktet er avtalen som er inngått med produsenten. Videre vil provisjonens størrelse og måten den beregnes på være av betydning og ikke minst hvem som har ansvaret for feil og mangler, dvs. reklamasjonsansvaret. For øvrig vil de relevante momenter kunne opptre i ulike konstellasjoner som igjen kan påvirke deres innbyrdes vekt.