Trenger vi enda en spesialitet?

Kronikk: Carl Christian Blich, privatpraktiserende tannlege og universitetslektor ved Det odontologiske fakultet, UiO. Tidligere president i Den norske tannlegeforening

FOR TIDEN arbeides det i Helsedirektoratet med å etablere en ny tannlegespesialitet; spesialist i klinisk odontologi. Fire kandidater har gjennomført et pilotprosjekt i Tromsø, og nye er tatt inn – uten at spesialiteten foreløpig har blitt godkjent.

Oxford Research (1) har evaluert utdanningen, basert på erfaringene fra «prøvekullet», og har mange innvendinger. Disse dreier seg om gjennomføringen, men også om hvorvidt det er særlig behov for en slik spesialitet, samt om en breddeutdanning som denne i det hele tatt fyller kravene som stilles til en spesialitet.

Helsedirektoratet leser imidlertid evalueringen med andre briller, og fortsetter arbeidet med å tilpasse terrenget til sitt kart.

UTPRØVING. Autoriserte tannleger i Norge utdannes til å kunne løse de fleste oppgaver innen odontologien. Disse er primærtannhelsetjenestens svar på allmennlegene. Utover denne «kjernen» ble det for mange år siden etablert enkelte tilleggsutdanninger ved universitetene, primært for å styrke kvaliteten på lærerkreftene der tannleger ble utdannet. Det eksisterte i flere år et skille mellom spesialister og tannleger med spesialutdanning.

12. mai 2005 anbefalte Råd for spesialistutdanning – et rådgivende organ i Helsedirektoratet –syv spesialiteter: Kjeveortopedi, kirurgi og oral medisin, pedodonti, endodonti, protetikk og bittfunksjon, periodonti og kjeve- og ansiktsradiologi (2). På denne måten ville noen tidligere spesialutdanninger bli godkjente spesialiteter. Det var den gangen en generell skepsis i direktoratet mot å øke antallet spesialiteter. Enstemmighet i rådet ble derfor oppfattet som avgjørende for å oppnå endringen som blant andre Tannlegeforeningen ønsket.

Representantene for fylkestannlegene stilte som krav for å støtte dette at vedtaket måtte inkludere en utprøving av enda en spesialitet: Klinisk odontologi. Slik ble det.

IKKE DOKUMENTERT. Samtlige nye utredninger om behovet for – og geografisk spredning av – tannlegespesialister, vedgår at eksisterende overkapasitet ikke innkalkuleres i behovsvurderingene. Den markante forbedringen i befolkningens tannhelse beskrives, men får ingen konsekvens for fremskrivingene av behovet for tannlegespesialister. Helsedirektoratets beregninger baserer seg på at dagens antall skal opprettholdes. I tillegg arbeides det videre med den nye spesialiteten.

I intervjuer som er foretatt av Oxford Research, kommer det frem at de nye kandidatene ser for seg en rolle der de skal være «førstelinjeinstans som på bakgrunn av henviste kasus kan avgjøre hvilken spesialitet en pasient skal henvises videre til».

I tannhelsetjenesten er det, i tillegg til tannpleierne, allmennpraktiserende tannleger som screener pasientene. Det meste av pasientenes behandlingsbehov løses av allmennpraktikeren, mens mer spesialiserte oppgaver henvises til de snaut ti prosentene av tannlegene som er spesialister. Det er ikke dokumentert behov for et ytterligere henvisningsledd mellom disse.

FORDYRENDE. En ny spesialitet i allmennodontologi vil være et fordyrende mellomledd mellom allmennpraktikeren og de etablerte spesialitetene.

Kjennetegnet for en spesialitet er at den skal konsentreres om en avgrenset del av faget. Det er dessuten internasjonale krav til spesialiteter. Oxford Research skriver i sin evaluering av den mulig nye «spesialiteten»: «Sammenlignet med en ren spesialitet (godkjent spesialist, min. anm.) vil de kliniske odontologene skille seg fra dem ved at de ikke har like detaljert kompetanse på det spesifikke fagområdet. Oppsummert synes grenseoppgangen å være utydelig, som den også var før spesialistutdanningen i klinisk odontologi ble etablert».

Ifølge flere av faglederne ved Det odontologiske fakultet i Oslo skiller for øvrig ikke innholdet i studieplanen for klinisk odontologi i Tromsø seg vesentlig fra det som kreves i grunnutdanningen i Oslo.

TANNHELSEUTVIKLINGEN. 35-åringene i Norge hadde i gjennomsnitt seks tenner med fyllinger eller karies da de var 18 år. Dagens 18-åringer har, 17 år senere, snaut fire tilsvarende tenner. I 2035 vil dagens 35-åringer være 54 år. Gruppen 0–54 år vil på dette tidspunktet utgjøre snaut 70 prosent av befolkningen. Gruppen med store revisjonsbehov vil, med andre ord, være i kraftig nedgang gjennom de neste 20–25 årene. Kariestilveksten i den ellers friske delen av befolkningen er også svært begrenset. Diskusjonen i Norge bør heller dreie seg om hvordan man skal opprettholde tannlegenes kompetanse i en slik fremtid. Opprettelse av en ny kvasi-spesialitet bør, i likhet med behovet for de øvrige spesialitetene, vurderes i lys av den tannhelseutviklingen alle statistikker peker i retning av.

Det synes merkelig at Helsedirektoratet fortsetter det selektive og møysommelige arbeidet med å se bort ifra brorparten av tilgjengelig statistikk og den bestilte evalueringen fra Oxford Research. Alt tyder på at vi heller trenger færre enn flere spesialister i fremtidens tannhelsetjeneste.

Oppgitte interessekonflikter:
Artikkelforfatteren var president i Den norske tannlegeforening (2000–05). Han har vært bystyremedlem for Høyre og er medforfatter av Helsedirektoratets veileder: «God klinisk praksis i Tannhelsetjenesten – en veileder i nødvendig tannbehandling».

Referanser:
1) Oxford Research: «Noe å tygge på?». Evaluering av utprøving av spesialistutdanning i klinisk odontologi
2) Tannlegetidende 115. Nr. 7 (02. juni 2005)