Artikkelen er fra Minervanett 20..5.2019,
men du må ha abonnement for å lese den der.
Her er redaksjonell oppsummering.
Det globale systemet for resirkulering av plast har aldri fungert og nå har det brutt sammen.
Etter initiativ fra Norge besluttet 187 land forrige fredag å innføre langt strengere regler for eksport av plastavfall. Beslutningen innebærer at plastavfall blir en del av Baselkonvensjonen. Det gir mulighet til vesentlig bedre kontroll med avfallet som eksporteres, gjennom lisenser som kun kan utstedes av myndighetene.
Dette er en positiv endring, men den kommer langt på overtid. I mer enn 25 år har Europa og USA eksportert sitt innsamlede plastavfall til mindre utviklede land. Der er plasten ute av syne og ute av sinn.
I EU samles det inn rundt 8 millioner tonn plastavfall årlig, men den industrielle kapasiteten til å håndtere avfallet finnes ikke. Derfor eksporterer unionen hvert år mellom 2 og 3 millioner tonn plastavfall til andre deler av verden.
Frem til nylig ble det overskytende plastavfallet i hovedsak eksportert til Kina. Siden 1992 har Kina importert over 106 millioner tonn plastavfall, et volum som har vært langt større enn selv Kina har hatt kapasitet til å håndtere.
På oppdrag fra den ideelle organisasjonen Ocean Conservancy har McKinsey beregnet at hele 25 prosent av all plast som ender i havet, opprinnelig ble innsamlet til avfallshåndtering. Det kinesiske avfallshåndteringssystemet alene slipper ut nesten en million tonn plastavfall i havet årlig. Derfor havner svært mye europeisk plastavfall som skulle vært resirkulert, på avveie, og finner veien til havet gjennom elver og andre vannveier.
Denne bruken av Kina som global søppeldynge har Beijing til slutt sett seg lei på. I fjor besluttet derfor kinesiske myndigheter å totalforby import av de fleste former for plastavfall fra og med den 1. januar i år. Dette er et viktig skritt på vei for å løse Kinas problemer – men det har i stedet skapt en globalavfallskrise. Per i dag finnes det nemlig ingen alternativ destinasjon for alt plastavfallet Kina tidligere tok imot.
Ifølge forskeren Jenna Jambeck ved universitet i Georgia vil bortfallet av den kinesiske eksportmuligheten medføre at det innen 2030 vil være 110 millioner tonn plastavfall på avveie. Siden Kina startet å håndheve sitt importforbud i år, er det vanskelig å finne en oversikt over hvor plastavfallet nå har tatt veien, men Jambeck antar at store deler av avfallet bare vil eksporteres til andre land, som i likhet med Kina, mangler gode systemer for avfallshåndtering.
I Norge innbiller både norske forbrukere og staten seg at vi ikke bidrar til dette problemet. Dette til tross for nesten ingenting av det som samles inn av norsk plastavfall håndteres i Norge. I stedet sendes nesten all innsamlet plast til Tyskland der den enten skal resirkuleres eller destrueres. Og norske myndigheter etterspør garantier om at plasten ikke forsvinner ut av Tyskland. Derfor mener man at norsk plastavfall ikke ender i Asia eller i havet.
Men for alle praktiske formål er dette rent humbug.
For selv om tyskerne tar seg godt betalt for å håndtere norsk avfall, har ikke Tyskland selv den industrielle kapasiteten til å håndtere eget plastavfall. I 2016 importerte Tyskland omlag 0,5 millioner tonn plastavfall, men eksporterte samtidig omtrent tre ganger så mye, hele 1,45 millioner tonn. Så når Norge kjøper prioritert kapasitet i disse anleggene, presser vi bare ut annet tysk avfall som kunne vært håndtert der. Norge kan etterspørre så mange garantier fra de tyske anleggene vi bare vil, men dette endrer ikke på den reelt eksisterende fysiske virkeligheten, der det ikke er plass til mer plast i Tyskland.
At nordmenn kjøper seg ut av egne problemer ved å sende blå poser med plast til Tyskland, samtidig som man jobber for at andre land med langt lavere kjøpekraft enn oss ikke skal kunne eksportere sin plast, kan ikke beskrives som noe annet enn hykleri.
Bedre blir det ikke når vi vet at Norge faktisk har kapasiteten til enkelt og sikkert å håndtere denne plasten selv. Over skatteseddelen har norske forbrukere allerede betalt milliarder av kroner for å bygge opp industriell kapasitet til å omdanne avfall til fjernvarme. Om vi sendte plasten til disse anleggene ville den ikke bare forsvinne – den ville vært nyttig også.
Et fjernvarmeanlegg behøver nemlig å oppnå høy nok temperatur til å forbrenne alt avfallet som mates inn i det. Derfor er særlig avfall som brenner godt, nyttig for anlegget. Plastavfallet er særdeles nyttig fordi det inneholder olje som får opp temperaturen i anlegget. Så når dette avfallet i stedet sendes til Tyskland, må norske fjernvarmeprodusenter i stedet betale for å kjøpe fossil olje eller biobrensler for å erstatte energitapet, noe som slettes ikke er bedre enn om plastavfallet hadde blitt brent i stedet.
Noe plast brennes jo i Norge også – siden ikke alle kildesorterer perfekt. Den plasten som havner i restavfallet, vil ikke sendes til Tyskland, ikke presse ut annen plast fra anleggene der, ikke bidra til at mer plast havner i havene et annet sted i verden – og vil i de fleste tilfeller i stedet brennes her i Norge.
Så når du over kjøkkenbenken hjemme tar stilling til hvilken bøtte du vil kaste plastavfallet ditt i er dette et valg om du vil at plasten skal håndteres i et lokalt system som fungerer OK, eller i et globalt avfallsmarket som har brutt sammen.
Kildesortering av plast er en god idé – hvis den fungerer, og hvis alt avfallet i hele den globale kjeden håndteres som det skal. I dag fungerer det ikke som det skal. Den naturlige konsekvensen av det, er for å sette det på spissen:
Om du er en av de som kildesorterer plastavfallet ditt: Slutt med det, du ødelegger både havet og miljøet.
Les også tilsvaret fra Grønt Punkt Norge her: Gode argumenter om plast basert på feil utgangspunkt
