KOMPOSITT med vekt på Nanohybrid Kompositt

På 50-tallet ble kompositt som fyllingsmateriale først introdusert. Det pågår en kontinuerlig utvikling av materialet for å finne den optimale kompositt. Det gir seg også utslag i en markedsføring som ikke alltid tar hensyn til at materialet som introduseres ikke har tilstrekkelig dokumentasjon eller brukstid før det slippes ut på markedet.

Kompositt er som navnet sier, en kombinasjon av materialer, i første rekke en organisk polymermatrise (plast) og et fyllstoff som hovedsakelig består av uorganiske forbindelser.

Den organiske polymermatrisen er en resin, den første den tyktflytende Bis-GMA (Bowens; bisphenol-A-glycidyldimethacrylate) som gjerne blandes med andre monomerer som TEGDMA, UDMA og Bis-EMA grunnet ønske om lavere grad av viskositet.

Den uorganiske delen (fyllstoff) består av ulike partikler som glasspartikler, kvarts, silika, diverse metalloksider, for å nevne noe. Det er resin-komponenten(e) som herdes, enten med lys, kjemisk herding eller en kombinasjon av disse.
En grei måte å gruppere komposittmaterialene på er:

• resin-kompositter (polymerkompositter)
• glassionomerer
• kompomerer
• ormocerer

Innenfor hver gruppe kan vi finne “avvik”, som til eksempel resinforsterket glassionomersement. Kompomerer er kombinasjon av glassionomer og kompositt, og er lite brukt i dag. Ormocer ble – etter mitt hode som ikke husker så langt tilbake presentert for tannleger en god stund før århundreskiftet. Men den kom tilbake rundt 2002, og floppet. Nå er den på nytt tilbake, og en runde i forsk-ningsmiljører viser at Ormocer stort sett ikke er verre eller dårligere enn komposittene.

Det er til eksempel rapportert om østrogen effekt hos Ormocerer.
I denne artikkelen skal vi konsentrere oss om resinkompositter, nærmere bestemt “Nanohybrider” som vi igjen deler inn i grupper.

Vi bare nevner de produktene vi legger inn i den enkelte gruppe, og overlate til produsentene å fortelle om innhold. Her passer det med en historie om “diversifisering” – et viktig begrep i markedsføring: “Vårt produkt er likt de andre, men ikke likere enn at vi har puttet noe annet inn i kompositten (eller har lagt en annen mening inn i hva som er i kompositten).
Det likeste er at vårt produkt er bedre enn de andre”.

Altså: Vent med å skifte til “det beste produktet” inntil du har sjekket litt. Google er en grei venn her. Professor Asbjørn Jokstad’s nettside: www.jokstad.no er også en god venn å ha. En helt sikker konklusjon Kompositter med trygg produsent er stort sett like gode; har gode mekaniske, estetiske og biologiske egenskaper. Håndering, viskositet og translusens er de viktigste egenskaper som skiller. En nyere amerikansk undersøkelse viser at tannlegene setter tillit til produsent høyest, og setter sitt valg etter merketroverdighet, pris..? Selger beskrivelser som dette burde vi få slippe: En unikt universal kompositt, like god til anterior som til posterior bruk. Overlegen estetikk og fysiske egenskaper som kort herdetid, lav krympningsverdi, høy slite-styrke, enestående polerbarhet og meget god kameloneffekt. 45% av tannlegene bruker ett komposittvare-merke anteriort og posteriort. 55% bruker forskjellig varemerke anteriort og posteriort.

Hva er restmonomerer? Litt om BisGMA, UDMA, TEGDMA, TMPTMA, kamferkinon (CQ) BisGMA, diuretan-dimetakrylat (UDMA), triethylenglycol dimetakrylat (TEGDMA) er vanlig forekommende monomerer i kompositer, mens trimetylolpropan trimetylakrylat (TMPTMA) er ganske uvanlig. Oppgaven til disse monomerene er i forbindelse med herdereaksjonen å lage et finmasket og sterkt tredimensjonalt nettverk der helst alle molekylene skal sitte fast et sted. Maskene skal helst være så små at også andre (dvs. ubundne) komponenter i kompositten havner “bak gitteret” og dermed ikke kan lekke ut. Et eksempel på sike ubundne komponentere er co-initiatorer; flere av disse benevnes “cytotoksiske”. Høyt restmonomerinnhold tyder på dårlig herding (= hvor bra kvaliteten på bygging av det finmaskede nettverket er). Hvor bra dette nettverket lages i forbindelse med herdingen bestemmer derfor ikke bare de mekaniske egenskapene, men også restmonomerinnholdet, lekkasjen av monomerer og biokomplatibiliteten. In vitro-forsøk har vist at monomerer som BisGMA, TEGDMA, HEMA; men også til-førsel av stoffer som initatoren kamferkinon (CQ), kan ha hormonforstyrrende, mutagene, teratogene og gentoksiske effekter. HEMA (2-hydroxyetyl metakrylat) er en liten molekyl som kan bidra ved byggingen av nettverket. Den er også hydrofil og penetrerer derfor lett mukosa. HEMA har vist seg å minske celleproliferasjon og gi induksjon av apoptosis (programmert celledød) selv ved lave konsentrasjoner in vitro. Til og med TEGDMA har vist seg å gi apoptosis (in vitro) ved lave konsentrasjoner.