Tannlege Edvard B. Messelt; Head of Department of Oral Biology , UiO
Etter hvert som tiden går legges glemselens slør over mange hendelser. En slik hendelse, som har krav på ikke å bli glemt, er det samfunnsengasjement og fellesansvar som Oslo tannlegene viste ved å gå i bresjen for å reetablere et tannhelsetilbud til befolkningen i Finnmark etter siste Verdenskrig. Etter initiativ fra medlemmer av Oslo tannlegeselskap ble det samlet inn penger til innkjøp av to komplette tannlegeuniter som ble sendt til Finnmark. Disse unitene ble også bemannet av Oslo tannleger som ble ansatt på 3 måneders turnus og som dertil ble lønnet av Oslo tannlegeselskap.
Som en siste hilsen til det norske folk gjennomførte okkupasjonsmakten en rasering av Finnmark. Byer og bygder brennes systematisk ned og folket fordrives sydover. Den brente jords taktikk ble benyttet av russerne for å hindre tyskernes fremmarsj i Sovjetsamveldet. Nå hadde rollene byttet. Tyskerne brenner Finnmark for å hindre den sovjetiske fremryknig. Det blir umiddelbart klart for hele nasjonen hvilken prekær situasjon folk i nord står overfor i alle henseender.
Høsten 1945 gjør NTF oppmerksom på at det snarest mulig må tas skritt for å etableres en tannhelsetjeneste i Finnmark.
I sin bok Oslo tannlegeselskap gjennom 50 år gir John Braadvig en levende beskrivelse av hvordan denne saken ble tatt opp i OTS, og jeg tillater meg å referere fra hans beskrivelse:
På møte i Selskapet den 19. februar 1946 holdt Trygve Høyer Andreassen et foredrag om «Yngre tannlegers tjeneste i nødstilte distrikter». Han reiste spørsmålet om ikke Selskapet hadde en oppgave her – en innsats i gjenreisingen. Det ble stor oppslutning om saken, og styret tok straks spørsmålet opp til videre behandling. Det nedsatte 12. mars 1946 et arbeidsutvalg bestående av formannen F. Strøm, forslagsstilleren T Høyer Andreasen, J Braadvig og S. Bryhn Ingebrigtsen. En engere innsamling, etter initiativ av fru A. M. Værhaug, innbrakte kr. 15.000 derav anonymt kr. 10.000. Denne enestående interesse og forståelse for saken ga styret og arbeidsutvalget mot til å bestemme seg for innkjøp av fullt moderne utstyr til to klinikker i Finnmark, en i Hammerfest og en i Honningsvåg. Stedene ble utpekt av de offentlige myndigheter. Klinikkenes navn ble Oslo Tannlægeselskaps Finnmarksklinikk nr. 1 (Hammerfest) og Oslo Tannlægeselskaps Finnmarksklinikk nr. 2 (Honningsvåg). Utstyret m. v. til de to klinikkene kostet i innkjøp ca. Kr. 45.000. Det ble sendt medlemmene et opprop om å støtte opp om saken. På relativt kort tid innbrakte dette ytterligere kr. 11.000. Oppropet oppfordret ikke bare til en økonomisk støtte, men inneholdt også en anmodning om frivillig å melde seg til tjeneste i tre måneder ved en av klinikkene.
I et nytt opprop ble det gjort merksam på at 10 av Selskapets medlemmer alt hadde meldt seg til tjeneste og ytterligere tre med forbehold.
I mai 1946 ble utstyret sendt nordover idet planen var å få klinikkene i drift fra 1. juni 1946. I begynnelsen av juni måned var arbeidet med planene, innsamlingene m.v. kommet så langt at C. Rønning og T. Høyer Andreassen kunne reise nordover for å inspisere brakkene som var lovet ordnet av gjenreisningsmyndighetene. Ved fremkomsten viste det seg dessverre at brakkene ikke var påbegynt, men etter et kraftig påtrykk kom arbeidet med disse i gang, og den 15. juli ble klinikkene åpnet for drift.
I hele Vest Finnmark fantes det ingen tannlege. Behovet for tannlegehjelp var derfor meget stort. Tilgangen på pasienter til begge klinikkene ble voldsom. For best mulig å tilgodese ungdoms- og barnetannpleie ble det daglig reservert henholdsvis en og to timer for disse grupper.
Den økonomiske utviklingen gikk godt, og etter at den første tre måneders perioden var over viste driften overskudd. Planen var at klinikkene ved hjelp av OTS skulle holdes i gang i to år hvoretter de, sammen med eventuelle overskudd, skulle gå over til Finnmarks fremtidige offentlige tannpleie som gave.
I 1947 fant OTS det mest praktisk å ansette en fastlønnet tannlege for ett år ved klinikk 1. Ved klinikk 2 ble driften holdt i gang som planlagt idet det ble skiftet tannlege hver tredje måned. Til tross for store problemer med stabil strømforsyning var en pr. 1. juli 1948 praktisk talt á jour med barnebehandlingen i Honningsvåg samtidig som man var kommet godt på vei i Hammerfest.
1. juli 1948 ble klinikkene, sammen med overskuddet av driften gjennom to år, overlevert til de respektive kommunene som gave. Som betingelse for å motta denne gaven stilte OTS som krav at kommunene skulle gå inn for en systematisk skoletannpleie. Og hermed ender et ærefult kapittel i Oslo tannlegenes historie.
Kilder:
NTFs Tidende 1945, OTS´ årsskrift 1946, 1947 og 1948
Johan Braadvig: Oslo tannlegeselskap 50 år (1949)
Edward B. Messelt: Oslo tannlegeselskap gjennom 100 år (1999)
Leave a Reply